Leseutdrag. I dag handler mitt innlegg om mennesker som ikke har det så bra. For å sette selvmord på agendaen og belyse hvor lite som blir gjort, publiserte jeg i 2016 en dokumentar om selvmord. Dokumentaren ble støttet av Fritt Ord. I tilknytning til dokumentaren som er basert på faglig ekspertise og forskningsrapporter skrev jeg en novellesamling for å illustrere at selvmord rammer hardt, brutalt og uventet – ingen av oss er skjermet.

Våre myndigheter gir oss fagre ord og legger ned tilbud

At Storting og Regjering har satt seg skyhøye mål for å redusere antal årlige selvmord, strør om seg med fagre ord og samtidig bygger ned helsetjenester over hele landet er et trist faktum og direkte skammelig, og et hån mot alle berørte parter og mennesker som sliter.

I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år. 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker og selvskading er i dag blitt vanlig.

Både novellesamlingen og dokumentaren ble skrevet i håp om å få satt selvmord på agendaen. Vi kan ikke la det gå 30 år til uten resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå.

Når våren ikke kommer, en novellesamling

Novellesamlingen Når våren ikke kommer består av rørende historier, svært nært og sterkt fortalt. Her kan du lese første del i novellen – vi følger seks ulike mennesker som har én ting til felles – valget.

INNLEDNING – VÅR

Lars Øvrebø kjente kroppen reagere umiddelbart på pillene og takket Gud. For hver gang han kjente den stille roen komme sigende, takket han Gud. Det var noe han hadde begynt med i løpet av det siste halvåret. Lars hadde aldri trodd på Gud. Han hadde ikke trodd på noe som helst, kun seg selv. Nå var takkebønnen blitt en vane. Han takket Gud og la seg ned på ryggen på sofaen og tenkte tilbake i tid, tenkte at det å legge seg ned på sofaen var blitt en vane det også, å ligge horisontalt. Før stod han alltid oppreist, alltid i aktivitet. Treningen var selve livet. En dag uten trening var meningsløs. Nå føltes derimot hver eneste time meningsløs. Hver eneste dag med litt bevegelse var en lidelse. Å gå i postkassen var et slit. Fra å være en veltrent kropp på 89 kilo fordelt på 186 cm over bakken, var han nå en sengeliggende fettklump på 115 kilo. Det var slik han følte det. Han var blitt en fettklump. Ingenting annet enn en fettklump som trengte ti-tolv forskjellige piller for å komme seg gjennom dagen. Han hadde lest en artikkel om at noen av medisinene han dyttet i seg ikke var bra, at de skapte avhengighet, aggressivitet, ustabile følelser og destruktive tanker, at de burde forbys. Han visste at det var sant. Lars visste at medisinene han fikk ikke var annet enn dopet han hadde brukt for å få kropp på den raske måten, få musklene til å vokse. Disse medisinene virket bare på en annen måte, de fikk hjernen til å krympe.

……@……

Jens Olav Midtgaard fjernet et rustent blad fra rosene før han satte dem ned i vasen, løftet litt på buketten igjen og fjernet to blader til. Spredte de blodrøde rosene med store, klønete hender så de fikk luft mellom seg. Skalv han mer på hendene enn ellers? Vel, det fikk så være. Han smilte. Han hadde alltid likt roser, spesielt de røde. De representerte liv, kraft, ærlighet og kjærlighet, akkurat som Åse, hans elskede kone. Hun var som en rose hele hun. Duftet som en også. Så vakker, så kraftfull, så fantastisk rik på kjærlighet. De røde rosene, fjorten i alt, struttet av mot der de stod i vasen. Åse var den modige av de to. Det var alltid hun som ordnet opp, som kom med forslag, som organiserte ting, som fant løsninger og som fant på fantesprell. Hun var den morsomme av de to, den gangen de var to. Jens Olav så fra rosene og ned på hendene sine der de lå og hvilte på lårene. Studerte blodårene som laget et uoversiktlig kart utenpå den tynne huden. Snudde dem og så på linjene inni, på kjærlighetslinjen. Den Åse sa var den sterkeste han hadde, tykk og jevn, og i en sammenhengende linje. Hun hadde rett. Det hadde aldri vært noen annen enn Åse. Kjærligheten til henne var det sterkeste han hadde. Jens-Olav satt urørlig på den lille tøy-krakken sin og tenkte tilbake i tid. Han hadde fått krakken av henne. Han lurte på om krakken, som egentlig var en ryggsekk med tilhørende krakk, eller omvendt, virkelig kunne kalles en krakk. Den var jo ikke av tre, men den var en fin oppfinnelse for folk som hadde behov for å sette seg litt ned innimellom slik som Jens Olav, hadde hun sagt. Åse hadde kjøpt den til jul slik at han kunne trave med henne på tur. Hun ville alltid på tur, alltid ut å gå, med eller uten ski. Ut å trave litt som hun sa. Jens Olav hadde aldri likt å gå på tur, eller på ski, eller vært noe særlig glad i vinteren for den saks skyld, spesielt ikke i starten. Men Åse hadde med årene lært ham å like å være i bevegelse, like snøen, like vinteren, like den kalde årstiden og roen som fulgte med når alt gikk i dvale. Menneskene også. Hun hadde lært ham at livet var i stadig bevegelse, selv i dvale. Hun hadde lært ham å nyte de vakre snøfnuggene, trærne som hang tungt i hagen, frosten som klatret oppover det ene vinduet på nordsiden av huset, det som skulle vært skiftet ut for mange år siden. Det var et kunstverk, sa Åse, et naturens underverk. Derfor kunne de ikke skifte det ut. Hun ville ha det slik. Akkurat slik. Alle de andre vinduene ble byttet ut for 8 år siden. Fra rommet på nordsiden kunne hun rope:

– Kom og se, Jens Olav! Nå er det frost på ruten, kom og se så vakkert! Skynd deg! Og han hadde kommet for å se, enda han egentlig ikke ville, fordi det avbrøt ham i det han holdt på med eller ikke holdt på med. Lese avisen kanskje. Men han skyndet seg allikevel alltid selv om det strengt tatt ikke var nødvendig, for frosten villa da ikke forsvinne som dugg for solen. Men det var viktig å rekke frem i tide slik at han kunne å ta del i hennes fyldige entusiasme. Bruke den energien hun i slike stunder utstrålte til å fylle opp sitt eget energilager, det som nå ble tappet oftere og oftere. Hun fylte det opp for ham.

– Kom og se, Jens Olav. Nå er det frost på ruten! Hun brøt ham opp, trakk ham tilbake til livet, tilbake til bevegelse, som en evig, positiv livsdans. Hun gjorde alltid det. Han tenkte på det nå, mens han satt der stille på krakken som han gjorde hver søndag, at de små avbrytelsene hennes var selve livet. Hun var selve livet. Åse. Jens Olav kjente en dråpe fukte det tørre øyet. Dråpen vokste seg større og tippet over nedre våtkant. Tippet stille over, stille som i et vakkert dikt. Han visste at tåren nå rant nedover det tørre, skrukkete kinnet, men kjente det ikke. Kinnet var herdet av mange års slit ute på havet, de siste årene på boreplattformen. Regn, sol, kulde, vind og tøffe tak hadde satt sine harde spor som Åse hadde satt sine myke. Hennes spor var nå i hjertet. Jens Olav så fra rosene til hendene. Jo, de skalv mer enn i forrige uke, han var sikker på det nå. Han samlet dem, foldet dem sammen for å holde dem i ro. Løftet blikket tilbake mot rosene, og videre til navnet på steinen, leste som han gjorde hver søndag: Her hviler Åse Midtgaard f. 21.10.1926, d. 28.3.2015. Min skjønne hustru, min vakre rose, styrken i oss begge. Jeg savner deg slik!

……@……

Kaja Johansen gjemte iPhonen under puten, kjente den store klumpen i brystet sprenge på, tårene som presset hardt og ville ut, ansiktet som sakte vrengte seg til en stygg grimase, en grimase hun kjente så alt for godt. Smerten, hele kroppen vred seg i smerte. Hun kjente den vonde smerten gå over i sinne. Sinne rettet mot seg selv, før det skiftet til det velkjente hatet som kom snikende som det gjorde hver eneste kveld. Et hat som vokste inni henne, sakte, men sikkert. Hvorfor måtte hun være så dum, så stygg, så jævlig teit og så ufattelig stygg at ingen kunne like henne. Hvorfor? Hvorfor henne? Smerten presset på, krevde større plass og holdt på å sprenge henne. Hun kunne ikke holde den igjen, holde den tilbake. Hun visste at det ikke nyttet, at den ville eksplodere hvert øyeblikk. Snart. Som alle gangene før, presset hun ansiktet ned i puten, hardt og nådeløst, så hun nesten ikke fikk puste, for å dempe hikstene og gråten som snart ville flomme vilt. For å dempe lydene som desperat ville ut. Hun presset ansiktet ned i puten, klamret seg fast, kjempet i mot, dempet det så godt hun kunne så foreldrene ikke skulle høre det – høre at hun gråt seg i hjel, som hun gjorde nesten hver kveld. Ordene gikk på repeat gjennom hodet, hjertet og magen. Stakk som skarpe kniver:

– Jævla hore, støgge bitch, dø din dumme hore, ingen vil ha deg, du er så jævlig stygg, du bør ta livet ditt før andre gjør det, hvis du trodde du var fin i den nye genseren, så trodde du feil, både du og den stinker dritt, vi vet du puler rundt og skal fortelle det til alle i morgen, om din mor hadde visst hvor støgg og dum du skulle bli, hadde hun tatt abort. Hore!

Ordene gikk herjet brutalt i Kaja. Spiste henne opp innenfra. I hele kroppen jaget de rundt. De samme ordene, hver eneste dag. Hore, hun som aldri hadde kysset en gutt. Så stygg, hun så jo helt normal ut. Hvorfor gjorde de dette mot henne? Hun hadde aldri gjort vondt mot noen, aldri noen sinne. Men da først én begynte, så begynte de andre. Det måtte være fordi hun var det. Hun var akkurat slik de sa. Hun var født til å være som de sa, en jævlig støgg hore. Denne sannhet ble etablert for alle etter sommeren hun fylte tolv. Den høsten begynte det hele og det av grunner hun ikke visste eller kunne forstå. Det kunne ikke være noen annen årsak. Det var sant. Hun var nettopp det de sa. En stygg og dum hore. Kommentarene raste mot henne på Jodel under bildet hun hadde lagt ut fra påskeferien, et bilde av henne og lillebroren Even på skitur, glade og fornøyde. Begge i nye ullgensere. Nå var det vår. Til sommeren skulle hun bli tretten. Kroppen ristet. Hun skulle bli 13 år! Tenåring! Hun forsøkte å holde pusten, kjente snørr og tårer fukte puten helt til hikstingen begynte å avta som den alltid gjorde når hun ble tom. Helt tom. Nummen. Følelsesløs. Kaja snudde den tørre siden av puten opp. Den var stiv i trekket. Hun la ansiktet mot det ene hjørnet, det som ikke var tilgriset og stivnet av gamle, salte tårer og størknet snørr. En fortsatt 12 år gammel stygg hore med et jævlig liv. Snart 13. Hun ville bare dø.

……@….…

Tor Ivar Viken så utover forsamlingen, tenkte som året før at dette var ren plankekjøring. Generalforsamlingene var som regel det. Han rettet på mikrofonene og trykket på on-knappen, snudde seg mot bildet som nå viste seg på den store skjermen. Bildet av den unge moren som løftet sin lille datter høyt opp i været, lyste mot ham. De stod ute på en åker-eng. Moren, med det lange lyse håret og blomstrete kjole, smilte perfekt og kjærlig mot sin lille datter. Den lille jenta som kunne være rundt fire, fem år hadde lyse lokker og blomsterkrans i håret. Hvite blomster. Prestekrage kanskje? Det var sommer og det var sol, det var latter og glede. Bildet skulle illustrere en lykkelig familie med sol i hver krok. Gunstige lån til småbarnsfamilier i startfasen var et av bankens satsningsområder fremover. Viken kremtet og hørte sin egen stemme gå fra første til andre gir, og så over på automatikk. De åtte lysbildene ble avsluttet med en levende film på 1,30 sekunder. Ti minutter i alt. Viken holdt aldri foredrag eller presentasjoner som oversteg ti minutter. Hvis du ikke får sagt det du skal i løpet av ti minutter, så glem det, pleide han å si. Det var mye han pleide å si, mye som gikk på auto. Han tenkte på det nå mens han igjen så utover forsamlingen. Det meste gikk på automatikk – livet hadde gått på automatikk. Helt til det krasjet i autovernet med full styrke. De klappet. De var så lett å begeistre. Gjennomsnittsalderen var kanskje rundt 60. Viken var en mester i kommunikasjon. En mester. Han presenterte Geir Gundersen, finansdirektøren. Nå var det tid for tall. Viken kjente seg sliten. Helt tom. Likegyldig. Husket ikke noe av det han nettopp hadde snakket om. Bildet stod som prentet foran netthinnen, bildet av moren og den lille jenta. Som to vakre soler lyste de av lykke og glede. Knuste ethvert fremtidshåp. Viken satte seg ytterst på andre rad. Hørte så vidt Gundersen male om tall og statistikker, kjente så vidt at luften var varm og tung. Løsnet på slipset, kjente tungheten i armene, i hele kroppen. Klarte ikke å sitte anstendig og oppreist. Satt som en potetsekk, men ga faen. Han fikk lyst til å gi faen i alt, gi faen i hva kroppen nå signaliserte utad. Noe som var alt annet enn respekt og interesse. Gi faen i absolutt alt. Minuttene gikk. Det gjorde tankene også. De vage tankene forlot salen og gikk tilbake i tid, tilbake til detaljene, til den gangen Cecilie kom gående mot ham på Herregårdskroa i Frognerparken. Hun kom gående som en selvfølge, lyste opp tilværelsen og tok plass uten å kreve det. Han merket at andre gjester også la merke til henne. Roen hun hadde, hennes vakre vesen, elegansen, smilet. Det vakre smilet. Den lange, fotside rosa kjolen og de bare skuldrene. Hun satte seg ned to bord foran Viken. Bordet med de tre jentene ble nå til fire. Hun satt med ansiktet vendt mot ham, og han klarte ikke å slutte å stirre. Enkelte ganger møttes blikkene. Hun vek med det samme, smilende og forførende uten å være det, uten å være tilgjort, som om hun ikke visste at hun forførte, som at blikkene var tilfeldig. Men Viken tenkte sitt, at hun visste godt hva hun tilførte omgivelsene rundt henne av energi og tiltrekningskraft, men at det var naturlig for henne å være slik. Hun var en magnet. En vakker magnet. Et naturlig midtpunkt som ga omgivelsene energi. Han så på henne. Blikkene møttes på nytt og hun holdt det litt lenger nå, holdt ham fast i det uendelige. Det var intensiteten som avgjorde det hele. Akkurat i det blikket ble de forseglet. Fra da av ble det de to forenet. Hans kollega Gundersen, som satt med ryggen mot henne, snudde seg plutselig. Ville se hva som fanget Vikens interesse, for det var i hvert fall ikke bank og økonomi, hadde han spøkefullt sagt. Etter to år hadde de giftet seg i Italia. Bryllupsreisen gikk til Cape Town og Mauritius. I fire hele uker var de i paradis. Etter to år kom lille June, oppkalt etter månen hun ble født. Etter syv år kom han hjem fra jobbreise til tomt hus. Halvtomt. Alt av møbler var der. Cecilie og June var borte. Separasjonspapirene lå på kjøkkenbenken.

……@……

Sofie Kjennerud lå på ryggen og kjente den metalliske smaken bre seg i munnen. Kjente hvordan den roet henne ned, ga henne en følelse av å mestre og vinne over situasjonen. Hun følte hun stod på pallen og tok i mot gullmedaljen etter 100 meteren. 11,43. Ny rekord og Kongepokal som året før. To år på rad. Uovervinnelig. Den velkjente blodsmaken var der like etter mål hver eneste gang. Den hørte med til løpet. Blodsmak. 100 meter. Fast track. That´s all, baby! Burn it, baby. Burn it. Taste it – burn it! Feel it! Feel free! Hun pustet dypt inn, kjente det sved i spiserøret, det såre spiserøret. Hun hadde nettopp kastet opp igjen. Kunne ikke holde på maten. Ville ikke holde på maten. Hadde stukket fingeren dypt ned i den såre halsen som så mange ganger før. Noen ganger holdt det bare å kile litt på drøvelen, så kom det hele opp. Eller det var tomt. Fullstendig tomt. Kun magesyre som sved som et åpent sår i hele kroppen kom opp, eller ingenting. Kjente kun kroppen som krympet seg som en knyttneve med krampe. Men hun gjorde det allikevel, stakk fingeren i halsen, alltid den samme. Høyre langfinger. Noen ganger dypt for at det skulle virke, for at de sterke brekningene skulle komme, for å kjenne innvollene vrenge seg innvendig, kjenne refleksene hun ikke kunne stoppe og den sviende syren jage gjennom henne. Den som spiste spiserøret hennes sakte, men sikkert. Spiste henne opp innenfra. Sakte, men sikkert. Slow track, fast track. Who cares. Hodet hennes hang like over toalettsetet. Det seige spyttet hang som løse tråder mellom munn og langfinger. Livet bestod av løse tråder. Hun tittet vagt gjennom tårene, så hvordan det seige spyttet koblet munn og hånd sammen. Hånden hvilte på toalettskålen, alltid skjelvende, med langfingeren hevet litt over de andre som om den var viktigere. Som om den hadde noe å si – noe av betydning. Som et dødelig smykke glitret det seige klisset i det kjølige baderomslyset mellom munn og finger, før vekten fikk det til å ryke på midten. Da var det over. Det tok bare sekunder fra A til B, og kun 11.43 på 100 meteren. Det var en bra tid. Et godt løp. Ganske perfekt. Det seige spyttet røyk tvers av på midten. Forbindelsen til den svikefulle fingeren var brutt for denne gang. Det var over. Først nå kunne hun løfte hodet og gjøre seg klar for fase to. Nytelsen. Metallsmaken. Nyte de sakte sekundene like etter; en, to, tre, fire, fem. Som blodsmaken i kjeften etter 100 meteren. En, to, tre. Puste. Sofie kjente hvor godt det føltes da de salte tårene som alltid kom like etter brekningene, presset seg på. Kjente hvordan ansiktet som hadde sprengt seg vondt, rødt og hardt i anstrengelsen sakte, men sikkert fikk sin vante form og farge tilbake. Kjente hvor godt det føltes når kroppen stille ristet seg tilbake fra de voldsomme rystningene. Småskjelvende – som om den var skadeskutt, men i live. Puste. Hun nøt pusten som nå slo om takten ned til noe tilnærmet rolig og kontrollert, og hjertet som gjorde tilsvarende. Hun kjente syresmaken godt nå. Smaken av metall og blod. Selve tanken på å ha vært der i avgrunnen både mentalt og fysisk fylte henne med tilfredshet. Hun kjente den kraftløse kroppen som var helt tom for krefter automatisk reise seg opp i stående som om det var en beslutning den tok uten henne. Beina som knapt ville bære henne tilbake fra badet og inn på soverommet, gikk av seg selv som alltid. Beina hennes sviktet aldri. De fikk henne frem, førte henne fra A til Å. Hele løpet. 11.43. Hun gikk som i transe mot sengen. Vaklende. Hennes trygge, gode seng. En levende kiste…

Sofie hadde døset av, men lå nå helt urørlig oppå dynen, visste ikke hva klokken var eller hvor lenge hun hadde ligget slik, fem minutter eller en halvtime? Hun satte seg opp og strakte armen ut mot kommoden ved siden av sengen, flyttet det gamle smykkeskrinet i blå fløyel over til fanget. Åpnet og tok ut sin egenlagde skalpell og gikk over på automatikk igjen. Løftet armene mot taket, stirret på dem. Nøt synet av det siste snittet, blodet som piplet ut. Det var så vakkert. Så utrolig vakkert. Blodet som holdt henne i live piplet ut av henne, laget et vakkert kunstverk på underarmen. Bitte små dråper presset seg ut i et snitt på seks cm på undersiden av høyre underarm der alle snittene gikk på langs. På venstre arm gikk alle på tvers, cirka tre cm lange. Det var en fin lengde. Hun hadde målt, hadde lengden på snittene lagret i fingertuppene. Kunne kutte seg selv i blinde. Helt perfekt. Kuttet noen ganger de samme snittene opp igjen. Fine snitt. Ikke dype, men fine og vakre, kun dypt nok til at det blødde litt. Nok til at hun kunne nyte synet av det småpiplende blodet i noen minutter før hun lot tungen smake det. Alt blodet måtte tilbake. Det var en sirkel. Snitte, se og nyte, og så tilbake der det hørte hjemme. I kroppen hennes. Hun slikket til det sluttet å blø. Healet seg selv. Sofie la begge armene ned langs siden, kjente roen komme snikende. Metallsmaken som bredte seg på nytt fra munnhulen og ut i kroppen. Kald metall. Denne gangen av blod. Nøt følelsen i armene som lå tunge mot sengen. Kjente livet som rørte seg i dem, kriblingen, prikkingen, den sviende smerten som var der, som var en del av henne, som alltid var der. Smerten som forsvant når hun påførte den selv. Som nå. Hun kjente den vonde smerten forsvinne og at den gode tok over. Den gode og kontrollerte smerten. Den hun laget selv.

……@……

Eva Magrete Ugland satte håret opp i en knute og trakk pusten dypt. Så på ansiktet som stirret tilbake på henne. Mørke, dype øyne og vakre buede bryn. Den rette og velformede nesen, munnen som naturlig gikk noe oppover i vikene, som trakk seg litt opp akkurat nå, som i et lite smil som ga ansiktet et innbydende og vennlig preg. Øynene som stirret tilbake, fortsatt like mørke, men kloke. De vakre kinnbeina som alle kommenterte. Eva lot håret slippe ned igjen, så hvordan det flommet nedover skuldrene, så hvordan hun plutselig så yngre ut. Hun var 45. Hun holdt seg godt. Folk tippet vanligvis rundt 35-37. Hun var slank. 174 høy, tidligere modell og… totalt mislykket. Eva var en av 60 som mistet jobben da DagensNytt nedbemannet. I litt over ett år hadde hun gått på NAV. Det var et stort nederlag. Skammen. Hun trodde det skulle gå lett, hun hadde jo så mye å by på, følte seg motivert til en ny start med nye muligheter. Frilanser. DagensNytt var jo ikke et blivende sted uansett. De hadde sett positivt på det, kollegaene på hennes alder og yngre. Frilans og blogging, eller ny fast jobb i en annen redaksjon. Hun hadde ikke gjort annet enn å skrive. 15 år for kvinnemagasiner før DagensNytt. Men hun tok feil, det skulle ikke bli lett. Det var Eirik, eksmannen hennes som sa hun burde registrere seg på NAV og få dagpenger inntil videre. Hun hadde først fnyst. Hun trengte da virkelig ikke det. Hun var jo fullspekket med god kompetanse. Hun ville ikke gå ledig lenge. Eirik mente hun var dum om hun ikke tok i mot det hun hadde krav på enn så lenge. At hun måtte tenke på Kristian. Han hadde rett. Eirik hadde vanligvis rett. Han gjorde alltid de riktige valgene, som å gå fra henne. Akkurat det var nok et av mange riktige valg. Nå var det snart gått litt over ett år. Et år med skam. Skal si tiden flyr når en har det moro, tenkte hun ironisk. For det, selve livet, var langt fra moro. Det var et helvete å gå på NAV, så ubegripelig nedverdigende og usselt. Og fortsatt ingen fast jobb, bare smått innimellom. For ett halvt år siden hadde hun meldt seg på salgskurs i fire dager, tenkte at hun måtte gjøre noe, ta noen grep, få seg jobb i en annen bransje, førte kursdagene opp på meldekortet. Tre uker senere så hun at stønaden ikke var kommet. Hun tok kontakt med NAV og fikk beskjed om at dagpengene var avsluttet fordi hun ikke hadde søkt om å få gå på kurs. At hun hadde ført kursdagene opp på meldekortet for følgelig å ikke motta dagpenger for de fire dagene, var ubetydelig. Hun hadde ikke spurt om lov, måtte søke på nytt og mistet dermed syv uker med stønad. Hun burde spurt om lov. Som et lite barn. Da røk juleferien for henne og Kristian. De skulle til Stavanger og besøke Kristians mormor. Planen var å dra sammen alle tre for å feire jul på Gran Canaria. De hadde fått tak i rimelige flybilletter og skulle låne en ferieleilighet av en bekjent av moren. Nå måtte hun avbestille. Kunne ikke gamble på at hun ville ha penger nok til å komme seg gjennom desember og januar. Betale regninger, mat og lån uten støtte fra NAV. Etter syv frustrerende uker var hun tilbake på stønad. Det var en stor lettelse, men samtidig en sorg. En stor sorg. Et gigantisk nederlag. Skammen. For hun var der ennå, i ledighetskøen etter x antall nye søknader, lange meningsløse dager og småjobber som ga mindre enn dagpengene. Hva når dagpengeperioden gikk ut? Under et år igjen. Eva forstod ikke hvorfor hun ikke fikk jobb. Hun var da kompetent nok. Var hun ikke?

SOMMER

Lars Øvrebø tenkte over spørsmålet, tenkte på hvor usaklig det var, så uinteressant, så nedverdigende.

– Hvordan har vi det i dag, Lars? Lars så på mannen i den hvite frakken, kjente hjertet akselerere i brystet. Hvordan kunne noen tro at spørsmålet ”hvordan har vi det i dag”, skulle kunne endre noe. Bety noe til eller fra. Det var et lure-spørsmål som skulle få den som spørsmålet ble stilt til å tro eller føle at han eller hun var verdt noe. Noe såpass betydningsfullt at en kunne stille en denne type usaklige spørsmål. Hvordan har vi det i dag? Lars kjente det knyte seg i magen, kjente hvordan det begynte å trykke på fra ørene og innover mot øynene, som en snikende skylapp. Kjente pulsen stige fort og hissig, som om han var på trening og skulle løfte tungt. Lars kjente de rasende ordene velte rundt i kroppen, men ikke en lyd kom ut. Vi har det ikke i dag. Vi hadde det heller ikke i går! Vi har det overhodet ikke! Vi har ingenting i dag, som i går, og heller ikke i morgen. Vi har absolutt ingen ting! Så slutt å stille de jævla teite spørsmålene. Vi har ingenting. Ingen ting! Ikke en gang et vi. Vi er ikke et vi! Du er du – og jeg er meg. Så slutt å si vi. Vi er ikke vi! Vi har ingenting sammen, du og jeg. Du kjenner meg ikke. Jeg har ingenting i dag og ikke i morgen. Jeg har ingen ting! INGEN TING! Lars kjente ordene skrike så høyt at hjerteslagene stilnet. Druknet i sine egne skrikende ord og forble stum i sitt intet.

Fortsettelsene leser du i novellesamlingen som du finner her.

Takk til Fritt Ord

Boken er selvfinansiert, men Fritt Ord har støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Takk også til alle bidragsyterne og spesielt Hans-Erik Dyvik Husby som har skrevet forordet.

Flere av mine romaner og dokumentarer finner dere her.

Med vennlig hilsen
Trude Helén Hole
Forfatter, journalist, sommelier, foredragsholder og kunstner
Feather Book, Wine & Art Gallery

Del gjerne - tusen takk.