Bokhjørnet - Blod på snø, av Jo Nesbø er dessverre svært blodfattig

Vel, kort-romaner kan være ok om det som står skrevet mellom permene er godt. Men her jeg ble dessverre veldig skuffet, for Nesbø kan bedre.

Tynn og blodfattig suppe

Historien er kort, tynn, kjedelig, uoriginal og lite troverdig. Nesbø prøver seg denne gangen på kjærlighets-skildringer, men kommer til kort også her. Hendelsesforløpet i korte trekk er som følger; Leiemorder Olav Johansen og kvinnen han skal drepe blir stormforelsket i løpet av én liten bokside, så det er bare å gratulere med verdensrekord, raskere enn Ben Johnson på dop! 

Det meste foregår unaturlig raskt i Blod på Snø, og det stopper ikke med farten. Den korte romanen glimrer med et stort persongalleri uten rolle og hensikt, samt sine mange logiske brister. For å ta et eksempel, Nesbø vil gjerne ha oss til å tro at det er innafor å plutselig elske og ikke bare elske sånn midt på treet, men elske veldig høyt en kar som nettopp har drept elskeren din og som har i oppdrag å drepe deg. Og du vet det.

Det blir litt sånn: – Oh, really?

Nesbø bommer på språk og virkemidler, og undervurderer leserne

Det er nemlig ikke slik verden fungerer, selv ikke i fantasiverdenen og i et krimplott for voksne. Allerede i løpet av de første sidene punkterer boken kraftig, og resten kjøres på felgen – historien er så enkel, komplottet så lettskuelig og de personlige skildringene så utrolig flate at du blir nesten irritert på Nesbø fordi du føler deg så til de grader undervurdert som leser.

Nesbø bommer også når det gjelder språk og virkemidler, som å bruke stadige gjentagelser som: – ikke veit jeg…, som er en ekstremt fordummende og irriterende frase. Kanskje er gjentagelsenes hensikt å gjøre oss kjent med karakteren. Men om dette overdrives til det kjedsommelige – så blir det nettopp det – kjedelig! Og irriterende!

Nesbø kopierer seg selv

En annen sak er at Blod på Snø i likhet med Sønnen som jeg har anmeldt her, er nok en kopi av Harry Hole universet. Jeg mener at om målet er å drive masseproduksjon av middelmådigheter bygget på Hole universet, så er det veldig trist – for Nesbø har unike kvaliteter som kan gjøre ham til en stor forfatter. Og da mener jeg en som produserer tekster med uforglemmelig kvalitet, og ikke bare en som selger godt på blod, galle, gørr og reproduksjon av dette.

For også i denne boken som i alle de andre, avslutter Nesbø med sine overdrevne drapsmetoder og morbide skildringer som skal få oss til å grøsse. Men vi gjør ikke det – for vi har lest det før!

Kort oppsummert

“Olav Johansen” i Blod på Snø og “Simon Kefas” i Sønnen er ganske enkelt Harry Hole med nye navn. Litt sånn – ja, nå er det på tide å variere litt her, folkens. Vi bytter ut Idun Ketchup med First Price Ketchup. Det blir knall!

Problemet er bare at det blir ikke knall. Dette er tvert om et stort fall for en god forfatter som burde bestrebe seg på å bli bedre. Nesbø bør skaffe seg en redaktør som ikke pisser ham opp etter ryggen. Å gi ut færre, men bedre bøker, er mitt tips. Blod på Snø er altså en styr unna bok, dessverre.

Med vennlig hilsen
Trude Helén Hole
Forfatter, foredragsholder, sommelier og kunstner

Feather Book, Wine & Art Gallery